fredag 1. desember 2000

I have a dream

Da jeg kom til Templet korps for snart fire måneder siden – ga jeg meg selv tiden fram til jul for å finne fram til hva jeg ser som en drøm og en mulighet for menigheten vår. "Julen er kommet!"

Først bør jeg kanskje be om unnskyldning for at jeg bruker overskriften til en av det forrige århundrets største personligheter, og gjør den til min. Martin Luther King jr. bar på en drøm – han så deler av den oppfylt, men noen få dager før han døde, bar han fremdeles på en drøm. Jeg tror det er riktig slik – fattig er den som ikke lenger drømmer eller bærer på en visjon.

I troskapittelet framfor noe – Hebreerne 11 står det om "heltene" i det gamle testamentet:
"Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovt…."
Heb. 11:39
De var m.a.o. trofaste mot et løfte selv om de ikke så det oppfylt. Var det fordi løftet eller drømmen var falsk? Nei – mener forfatteren av Hebreerbrevet – det var fordi Gud også ville ha med oss, og vi har sett det oppfylt!

Derfor tillater jeg meg å drømme, og oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Alt Guds folk
Jeg drømmer om et frigjort folk. Et folk som er seg bevisste at de er nye skapninger i Kristus, og at de derfor ikke er under fordømmelse. Dersom denne sannheten går opp for Guds folk med full tyngde, vil de frigjøres i tilbedelse og lovsang.

Når dette skjer vil de bli utrustet til å gå inn i tjenesten med sine talenter og de nådegaver Herren stiller til disposisjon.

Friheten den enkelte har i Kristus + Den Hellige Ånds nærvær som frigjør når Guds folk kommer sammen, vil gjøre at hver disippel får mot og tro til å prøve ut sine gaver.

En slik Åndsutgytelse og frigjøring av gaver og tjenester vil føre bort fra lunkenhet. Noen vil nok ta avstand, men de som gripes av Ånden/Vinden vil bli med i fullføringen av det oppdrag Jesus ga oss i misjonsbefalingen. Da kan vi snakke om visjon:

...for vekkelse

Jeg tror på en innhøstning, fordi det er Guds vilje at mennesker skal bli frelst. Vi skal ikke "bare" holde stillingen. Det er krig. Satan har lenge nok bundet både dem som regner seg som Guds barn og dem som søker og lengter etter en mening med livet. Det har vært profetert på tvers av konfesjonsgrenser om en verdensvid vekkelse. Jeg tror ikke dette er fra mennesker/profeter som utelukkende vil gi "det som klør i øret", for det bekreftes igjen og igjen, ofte sammen med profetier om den pris vi må betale. Profetiene går også på at Frelsesarmeen skal være en del av det hele – ja, noen sier til og med at vi skal ha "en sentral rolle".

For Templet – nød!

Vi har en menighet som er enormt ressursrik – på alle områder. Vi har flotte lokaler, trygg økonomi, folk i alle aldersgrupper, dyktige musikere, mennesker som ber, frivillige som ønsker å ofre tid på Guds rike…

Når du om noen øyeblikk leser om hva vi rent praktisk kan gjøre/bli – er det tanker/drømmer som utelukkende forblir "ord på et papir" hvis ikke Den Hellige Ånd åpenbarer for oss at dette er en veg å gå. Det kan ligge en utfordring i noe jeg hørte for et par dager siden: "Desperation precedes revelation" – nød kommer før åpenbaring. Derfor drømmer jeg om at Gud må gi oss nød som driver oss til bønn slik vi kan få åpenbaring om hans vilje og begynne å jobbe konkret.

Hvordan kan drømmen bli virkelighet?

Da jeg for et par år siden ansatte en lærer som kom fra en menighetssammenheng som var noe "uvant" for de fleste i skolemiljøet vårt, spurte jeg: "Hvorfor valgte du akkurat den menigheten?"
Svaret kom raskt: "Fordi det var den menigheten med klarest mål – de visste hva de ville!"

Hvis vi skal vinne mennesker for Kristus og vokse som menighet, må vi ut der folket er. "Halleluja" – er det noen som sier – "vi skal ha flere friluftsmøter."
Det er sikkert mange som brenner for friluftsmøter, og jeg tror at vi skal ha et friluftsmøte nå og da for å vise at vi fremdeles er her, men et friluftsmøte bygger ikke relasjoner. Når ca. 90% av de som blir frelst blir vunnet gjennom venner, betyr det at vi må satse på en relasjonsbyggende virksomhet.

"De fleste avgjørelser for Jesus skjer i private omgivelser"

sier Leo Bigger som er pastor i "Zürich Internasjonale Kristne Fellesskap" – den hurtigst voksende menighet i Europa akkurat nå. (kilde: "Visjon" nr. 11 – 2000)

Templet korps har ikke et "nærmiljø" som korps, men 450 soldater pluss familier og venner har det. Her er ligger menighetens og Guds rikes muligheter for vekst. Herren må tenne mennesker og gi dem "nød" så vil han åpenbare oppgaver. Det begynner med bønn, deretter blir hvert salvasjonisthjem et bønnefyrtårn (det skal jeg skrive mer om i neste nummer av Tempelnytt).

For å muliggjøre dette må "moderkorpset" få en del støttefunksjoner. Vi har allerede en del slike funksjoner i form av gode arrangement. Vi må arbeide for at disse skal bli enda bedre og mer attraktive – her må vi bruke alle midler – vår menneskelige fantasi og Den Hellige Ånds ledelse og nærvær.

Tenk når "satellittene" på Godlia, på Sinsen, på Grorud, Nordstrand osv samles til ukens stormøte i Templet for å komme sammen med stormenigheten til feiring av fellesskapet med Den Hellige Ånd og hverandre – "hører" jeg et halleluja fra godstolen…..(?)

Videre har korpset menneskelige ressurser, og til en viss grad også økonomiske som kan kanaliseres og brukes i en etableringsfase. Vi har en organisasjon som har ressurser – kan vi bruke den nye "suppebussen" i evangelisering?

Kanskje ser vi konturene allerede – men kan vi se for oss at de unge driver en ungdomsmenighet som også planter i bydelene? Kan Templet ha ansvaret for et team av ett-åringer som fostres, utrustes og vokser selv samtidig som de blir en ressurs for korpset og Guds rike? Hvorfor skulle ikke vi kunne tilby en fostring på lik linje med andre organisasjoner? Kanskje vi skal samarbeide slik som i Tromsø?

Forslaget til strukturering av korpset tar høyde for denne typen tenkning. Templet kan bli arenaen der det skjer – der det er lov å forsøke - der Guds rike vokser, og hvor mennesker henter inspirasjon og utrustning. Be, kamerater, be!

Publisert i Tempelnytt 12 - 2000

Ingen kommentarer: