Drømmen om Torstein

Om noen få øyeblikk er jeg ute i min egen hage for å plukke et saftig eple, men først vil jeg nyte synet av duggdråper som perler seg på en skinnende rød overflate. Det er så vakkert at det kunne vært modell for Odd Nerdrums Mozellmaleri. Jeg ser fram til opplevelsen. Tennene løper allerede i vann. Pavlov visste hva han snakket om. Fra discman´n hører jeg Louis Armstrongs hese stemme synge ”What a wondeful world”, og jeg kjenner at dette er et av livets gode øyeblikk. Jeg løfter hånden og griper etter eplet, men eplet er ikke der.

Er det fordi våren var for kald, og blomstringen kom for sent? Er det fordi bestøvningen ikke gikk som den skulle – gjødslet jeg ikke godt nok, er det skadedyr, tok fuglene karten eller har ungene i nabolaget vært på epleslang?

Ny forskrekkelse: Treet er heller ikke der. Var det snøen som knekte det? Har den løpske hesten fra nabogården trampet det ned eller er det en ondskapsfull person som ikke unner meg gleden av å høste frukt fra mitt eget tre?

Jeg husker så godt hvordan jeg planla å grave et hull – ja, det var akkurat her hvor jeg står nå. I kompostbingen var det rikelig med næringsrik matjord. Familierådet hadde pløyd seg gjennom brosjyrer fra ”Plantasjen” og ”Norsk hagesenter” og bestemt seg for akkurat ”det treet”. Bestemor hadde et slikt tre, og vi visste at det bar god frukt. Brosjyren kunne garantere frukt første høst. Fra bokklubben hadde jeg bestilt: ”Fruktdyrkerens ABC”, og hagesaks og greinsag ble anskaffet.

Så kom lørdagen jeg skulle kjøpe og plante treet. Entusiasmen rant vekk som om den var i konkurranse med vanndråpene som silte ned utenfor vinduet. Prosjektet ble utsatt – det ble sikkert bedre vær til uka, men jeg hadde jo glemt at neste lørdag var onkel Einars 60årsdag. Uka etter var det dugnad, og så skulle ungene påfotball-cup. Ferien var allerede bestilt: Leilighet i Ebeltoft for fjerde år på rad – ungene liker seg jo så godt i Danmark….

….det var altså slik det hang sammen. Forberedelsene var OK, kunnskapen god nok, forutsetningene for vekst var til stede og en titt over i naboens hage kunne bekrefte at våren, sommeren og høsten hadde hatt en kombinasjon av sol, regn og varme som ga svært gode vekstforhold for å kunne høste masse frukt.

Det var bare det at jeg hadde aldri plantet eller sådd noe jeg kunne høste.

”…Det et menneske sår, skal det også høste….La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp….”
Gal 6:7-10

Publisert i Krigsropet #44 2002