”Vi tror ikke at vi er i krig. Vi vet ikke hvor slagmarken er. Vi har mektig våpen, men hva hjelper det når de ikke lades og siktes inn mot det rette målet? Vi vet ikke hvor sårbare vi er. Vi er bedre utrustet til en parade enn til en ilandstigning.”
(Ed Silvoso: ”For at ingen skal gå fortapt” s. 108)
Opplysningstidens virkelighetsoppfatning har i sterk grad preget den vestlige kultur og dermed din og min tankegang. Vi mener at åndeverdenen kun eksisterer i bevisstheten til en del svermeriske eller nevrotiske individer, og har derfor avskrevet dens eksistens i håp om bli oppfattet som tilhørende de akademisk tilregnelige.
I Frelsesarmeen har vi problemer med å legitimere vårt militante uttrykk, og snakker oss bort med å si at det handler om en krig mot sosial urettferdighet osv. Et annet territorium på stadig vikende front har funnet det passende å endre navnet på ”Krigsropet” til noe mer ”tidsmessig”.
Hvis vi vil ta oppdraget på alvor, må vi ta krigen på alvor. Da må vi gå inn i bønnekampen, inn i ”himmelrommet” og be om beskyttelse for oss selv, om frelse for de fortapte og for byen vår.
”Jeg kjenner ingen menighet som kritiserer pastoren for at han ikke tar seg av behovene til det ene tapte fåret (frelsen), men jeg kjenner altfor mange som har gitt pastoren sparken fordi han ikke tar seg av de 99 som er i den trygge folden. Ingenting står i sterkere motsetning til Jesu lære om pastorens oppgave”
(Op. cit. s. 81).
La oss ta oss av hverandre og rette oppmerksomheten mot oppdraget!
Publisert i Tempelnytt nr. 7 - 2002
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar