tirsdag 1. oktober 2002

Toleranse og likegyldighet??

Ord får ofte en form for valør eller stemning. ”Toleranse” er et godord som vi liker å pynte oss med, mens ”likegyldighet” er svært negativt ladet. Kan det vi kaller toleranse være likegyldighet?

Spørsmålet er relevant. Jeg har fått følgende ordveksling sitert:
”Ble noen frelst på møtet?” – Nei
”Ble noen irritert?” – Nei
”Da var det et elendig møte!”
I byen vår har vi naboer med andre religiøse overbevisninger på den ene siden. På den andre har vi folk med syn på etiske problemstillinger som avviker sterkt fra vårt– hvor går grensen mellom toleranse og likegyldighet?

I menigheten vår finner vi også mange som velger å avvike fra det som er tradisjoner både i samfunnet og organisasjonen. Hvor går grensen mellom toleranse og likegyldighet?

Likegyldigheten kan være en flukt fra ubehagelighet.
Det ubehagelige ved å være tydelig, det ubehagelige ved å tone flagg, og jeg må innrømme at det er forbasket komfortabelt å velge en slik holdning.

Toleranse handler om kjærlighet.
Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
1 Kor 13:7 
Men en kjærlighet som får meg til å unnlate å si hva jeg mener er det beste og riktige for et menneske – er ikke kjærlighet, men likegyldighet. Kjærligheten sier i fra, men tåler at adressaten fortsatt velger et annet alternativ – en annen løsning! Det er toleranse! Skal vi nå Oslo med evangeliet er en ”kjærlighetens toleranse” et ”must”.

Når sa du sist i fra?

Publisert i Tempelnytt nr. 10 - 2002

Ingen kommentarer: