mandag 12. februar 2007

Å tape ansikt

Det er underlig hvor redde vi mennesker er for å miste ansikt. Vi er så opptatte av hvordan verden omkring oss oppfatter oss. Vi bor i Moldova og her er det ytre svært viktig. Jeg har vært i hus hvor fasaden er bra, men resten er nesten ingenting. Huset framstår som en kulisse i en Holywood-film, men det vet man bare dersom man går inn. Eieren har bevart det ytre, og reddet ansikt.

Det er ikke sikkert at frykten for å tape ansikt er forbundet med ytre tegn på velstand. Det vet nordmenn som i Nordmarka kan treffe en av landets rikeste menn i flanellskjorte på en helt vanlig sykkel. Men så har det også gått noen år siden det var et statussymbol å være overvektig i Norge. Kroppen skulle den gang vise at man hadde råd til å spise mer enn nødvendig. Med mine 78 kg mangler jeg autoritet i Moldova, og med den beskjedne rangen major i møte med oberster og generaler i andre sammenheng, er det ikke mye ansikt igjen når jeg snubler meg gjennom en samtale og føler meg trengt opp i et hjørne av et russisk bøyningsmønster.

Hva er det som vil få deg til å føle at du taper ansikt?

For veldig mange tror jeg det er følelsen av å miste kontroll. Slik er det for meg. Så lenge jeg vet at alle ting er på de steder de skal være, er jeg på høyde med situasjonen. Det kan jo være greit i forhold til forpliktelser overfor økonomi og den typen ting, men i relasjon til Gud og mennesker kan det være negativt.

I møte med Gud er det viktig å være villig til å miste alt, det inkluderer kontroll, ansikt, ja, til og med selve livet.
I denne overgivelsen skjer mysteriet og underet: I det vi kjenner at vi mister, finner vi:
- Livet,
- kontrollen og til og med
- et ansikt i en ny dimensjon.
Moses hadde mistet kontrollen over sitt folk. De danset rundt rundt gullkalven, og Moses mistet kontrollen over seg selv og knuste de viktige steintavlene han akkurat hadde mottatt fra Gud selv. På en måte tapte han ansikt både overfor Gud og mennesker. Fullstendig avkledd søker han igjen inn til Gud. Det er ingen forestilling, intet spill, men den fullstendige overgivelse av seg selv og sitt folk. Uten å vite det finner Moses igjen ”ansiktet” han har tapt, men nå er det så preget av Guds nærvær at det skinner*.

Det er flott å møte mennesker som bærer noe av Guds herlighet med seg. Mennesker som det skinner av. Jeg vet hemmeligheten. De har mistet sitt ansikt og funnet det igjen ved å gi Gud full kontroll i livet.

De skinner, men de vet det ikke selv!
-----------------------------
* Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet med de to lovtavlene i hånden. Da han kom ned, lyste det av ansiktet hans, fordi Herren hadde talt med ham; men selv visste han det ikke.
2 Mos 34:29

Publisert i Krigsropet #7 2007

Ingen kommentarer: