Syner

Et av tegnene på Den hellige ånds nærvær er at mennesker får syner*. Da jeg var ung syntes jeg dette hørtes veldig dramatisk ut. Johannes Åpenbaring svirret i bakhodet, og jeg tenkte: ”Aldri i livet!”. Etter hvert har jeg forstått at ikke er særlig dramatisk. Det kan handle om å se bilder som ikke nødvendigvis gir mening for meg, men som kan bety noe viktig for den eller dem jeg er sammen med. Jeremia fikk spørsmålet ”Hva ser du?” - og det han så var langt fra dramatisk. Han så et mandeltre, som også kalles våketre. Synet var en hilsen fra Herren om at han våker over sitt ord (Jer 1:11). 

Apostelgjerningene er full av beretninger om syner. Peter må ha hatt så mange av dem at da en engel virkelig kom og ledet ham ut av fengselet, ja, da trodde han at det var et syn. ”Klyp meg i armen!” Da han kom til bønnemøtet hvor de ba for ham, trodde Rode at hun så et syn og lukket døra for ham. Resten av forbederne trodde at Rode hadde sett Peters skytsengel (Apg 12:9ff) Det var et syn som drev Saulus til omvendelse – et syn han fulgte resten av sitt liv: jeg har ikke vært ulydig mot det himmelske synet (Apg 26:19).

I mange taler har jeg sitert: I de dager kom det sjelden ord fra Herren og av syner var det få (1 Sam 3:1). Jeg tror ikke at utfordringen var at Herren ikke ville sende syner eller ikke hadde noe å si, men at det var få som hadde åpnet seg for hans Ånd slik at de kunne ta imot.

Jeg tror at mange kristne ser syner, men de er ikke klar over at det er syner. På sett og vis tenker de motsatt av Peter som var så vant til å se syner at han trodde virkeligheten var et syn. Det er leit å gå glipp av et syn fordi jeg tror det jeg ser er en del av virkeligheten eller et produkt av min egen fantasi.

Dagens ’manna’:

Fordi jeg tror på Den hellige ånd, forventer jeg å se syner.

_______________________
* ”de unge skal se syn” (Apg 2:17) 


Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.