fredag 1. mars 2013

Ånd og engel i samme ærend

Jeg har allerede flere ganger i studiet av Apostelgjerningene vært inne på kombinasjonen ”Ånd og engel”. I kapittel 10 leser jeg om et av de mest dramatiske vendepunkt i frelseshistorien: Grensene for hvem som skal få del i Guds rike hviskes ut – fra nå av gjelder det også hedningene. Da er både Ånd og engler i funksjon.

Det er fristende å si at ”synene” ble utløst ved bønn ettersom både Kornelius og Peter var i bønn på hver sin kant da det skjedde. Men det står ingenting om at noen av dem ba konkret om, eller for, det som skulle skje. Nøkkelen ligger i at de begge var i bønn og tilgjengelige for Den hellig ånd*. Gud visste hva han ville gjøre, men han ventet til den rette tiden da både formidler og mottakere var klare. Det sier noe om at bønn også kan være en forberedelsestid for noe som jeg ikke helt vet hva er.

Det er også interessant at tidspunktet for begge bønnene er angitt. Peter ba ved den sjette time, som er middagsbønnen (kl. 12:00), mens Kornelius ba ettermiddagsbønnen ved den niende time (se også Apg 3:1). Vi vet at de første kristne holdt fast ved tidebønnene (Apg 2:42), og det er mye som tyder på at det var tre bønnetider i den jødiske tradisjonen (se Dan 6:11). Det er interessant at det er gjennom det disiplinerte bønnelivet at en så viktig forvandling formidles – men det betyr også at jeg må være åpen for at Den hellige ånd (eller engler) kommer meg i møte i det daglige bønnelivet.

Det daglige bønnelivet er både en forberedelsestid og en arena som Gud bruker til kommunikasjon og åpenbaringer.

Dagens ’manna’:

Det daglige bønnelivet danner grunnlaget for Åndens tiltale.
---------------------------
* Kornelius: Apg 10:1-8
Peter: Apg 10:9-20


Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Ingen kommentarer: