tirsdag 19. mars 2013

Fanatisme og pragmatisme

Det er veldig interessant at Paulus relativt kort etter kirkemøtet i Jerusalem viser at han var langt fra fanatisk i forhold til sitt eget syn. Som den fremste talsmannen for at de hedningekristne ikke trenger å følge den jødiske loven, velger han er pragmatisk løsning når han beslutter å ta med seg Timoteus på en reise:
Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene.
Apg 16:3
Pragmatisme i forhold til spørsmål av sekundær betydning, kjennetegner flere av kirkehistoriens personligheter. Paulus viste vei. Det betyr verken at han var utydelig eller at han vinglet i forhold til hva som er viktigst. Det samme er det mulig å si om William Booth. Som for Paulus, var det menneskers frelse som var det viktigste for ham. For å nå det målet inngikk han gjerne kompromiss i forhold til saker som var viktige for andre troende. 

Selv om det også er teologiske grunner for at Frelsesarmeen ikke praktiserer sakramentene som fysiske ritualer, var det å kunne bruke sine ”beste menn”, kvinnene, i utbredelsen av evangeliet viktigere enn ritualene. Da han måtte gjøre et valg, valgte han kvinnene. Det var en revolusjon at de ble akseptert som forkynnere – å akseptere dem som sakramentforvaltere var for tidlig. For William Booth var alle ett i Kristus. Det gjaldt mann og kvinne, jøde eller greker, trell eller fri (1). For meg er dette pragmatisme for å nå enda viktigere mål.

Dagens ’manna’:

Jeg trenger visdom fra Den hellige ånd til å vite når det er viktig å være pragmatisk og når det viktig å være kompromissløs.
--------------------
(1) Gal 3:28
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Ingen kommentarer: