Salvelse og helbredelse

Det er interessant at den jødiske tradisjonen med bruk av salveolje ble videreført i kristen tradisjon og at den fortsatt er ganske vanlig. For meg har denne tradisjonen blitt lettere å forstå når jeg har blitt bedre kjent med symbolikken som jeg har blogget om de siste dagene. Da tenker jeg primært på linken til Den hellige ånd. Når jeg for eksempel leser:

«Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.»
Jak 5:14-15

Oljen symboliserer Den hellige ånds nærvær i forbønnsituasjonen, og bekrefter legedommen i «offerlammets» blod, slik det ble beskrevet i forskriftene for renselse i 3 Mosebok 14:10-20.

I forbønn for syke er det godt å kunne sitere: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53:5) – og deretter salve den syke som en symbolsk handling for Den hellige ånds bekreftelse av Jesu offer.

Jeg er ikke redd for symbolikk. I de fleste tilfeller liker jeg det godt. Faren er at den symbolske handlingen blir viktigere enn det handlingen symboliserer. Da har vi fjernet oss langt bort fra det Jesus underviste og selv levde ut, og kan fort bli stående igjen med en av de tingene William Booth fryktet for; nemlig «Religion uten Den hellige ånd» (1) - eller kristendom uten salvelse for å følge tematikken i dagens refleksjon. Det er en hårfin balansegang å gjøre symbolske handling på en slik måte at det ikke blir en religiøs handling uten liv.

Dagens ‘manna’

Jeg velger livet og velsignelsen (2)

------------------------------------------
(1) Gjerne kalt Booths endetidsprofeti
(2) Jfr 5 Mos 30:19