Emnet ‘ensomhet’ er så stort at de tankene jeg deler blir som små smuler (1). For noen kan ensomhet fortone seg som en forbannelse, mens andre oppsøker ensomheten som en velsignelse. Som med det meste her i livet, trenger vi både fellesskap og ensomhet. Paulus er intet unntak, og han virker nesten litt desperat når han skriver:
Kom til meg så fort du kan.Mentoren trenger disippelen. Det viser hvor viktig det er med gjensidighet. Vi trenger hverandre som mennesker. Vi trenger hverandre som disipler i oppdraget vi har i Guds rike.
2 Tim 4:9
For noen år siden forrettet jeg i en begravelse hvor en av sønnene kom med følgende hilsen ved farens båre: «Gjennom hele livet, var det du som bekreftet oss, de siste par årene var det vi som måtte bekrefte deg, og jeg gjør det igjen: Du var en god far!». Jeg tror det var sant og jeg ble rørt av bekreftelsen.
Mye tyder på at Paulus trengte en han stolte på som kunne bekrefte ham på den siste delen av pilegrimsreisen. Kanskje han trengte å høre Timoteus si: «Gjennom hele mitt liv, har du alltid bekreftet meg som din ‘ekte sønn i troen’, nå er det min tur til å bekrefte deg som mentor og en sann far i troen» (2).
Det blir litt mindre ensomt når det er noen som ser meg. Et blikk, et godt håndtrykk eller en klem gjør godt. Intet menneske er en øde øy. Når den allmektige Gud skapte mennesket i sitt bilde er det et tegn på at vi er skapt til fellesskap med hverandre og med ham.
Dagens ‘manna’:
Skapt til fellesskap med rom for å være alene--------------------------------------------
(1) I lys av at Søren Kierkegaard bruker begrepet «Filosofiske smuler», blir mine tanker knapt nok frø...
(2) Se «Bekreftelse og ansvarliggjøring»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar